Dette bildet som viser den siste av de flytende Hywind-møllene som blir skipet ut fra Stord til sitt endelige produksjonssted i Skottland. En bilde som gir tårer i øynede til alle oss som er glad i ingeniørkunst og fornybar energi!
Vi er akkurat ferdig med en valgkamp der vi som vanlig har sett politikere kjempe i å overby hverandre i å dele milliarder til det ene gode formålet etter det andre. Det er vel og bra, men når jeg leser at noen ønsker å bruke offentlige penger på å redde gamle utdaterte industrier (som for eksempel avispapirfabrikker), så må jeg ærlig talt innrømme at jeg stusser.
Min mening er at dersom vi skal avvike fra kravet om en næringsnøytral industripolitikk, så skal vi heller bruke penger på industrier med en tydelig grønn profil, og aller helst de som har en stor fremtid – heller enn de som har en stolt fortid.
Offshore vind har ved en rekke anledninger blitt trukket frem som en av de industriene hvor vi i Norge har et stort potensielt fortrinn og hvor veksten globalt er fenomenal. Vi er kjempegode på store konstruksjoner som skal stå i havet, og vi er gode på kraft. Dette har ført til at staten har gått foran og investert milliarder i forskningsmidler tilknyttet utviklingen av teknologi og kunnskap som er nødvendig for å kunne etablere en eksportindustri i Norge som leverer til den raskt voksende offshore vind-industrien.
Har vi lykkes? Nei, det kan vi ikke si. All respekt til Statoil som har gått i bresjen som operatør innen offshore vind og Fred Olsen Windcarrier som virkelig har vært en pioneer. Men ifølge en rapport som ble gitt ut på slutten av året i fjor, jobber bare omtrent 800 mennesker i denne industrien i Norge. Laber avkastning på forskningsinvesteringene der altså.
Men hvorfor ble det slik? To faktorer skiller seg ut. ‘Local content’ og hjemmemarkedsfordelen. ‘Local content’ handler om at lisenser først og fremst blir gitt til de operatørene som kan vise til at de skaper mest verdiskapning i det landet som gir lisensen. Men andre ord, britene har en tendens til å gi lisenser til utbyggere som kjøper mye i Storbritannia og tyskerne har en tendens til å favorisere tyske leverandører. For eksempel er vindparken Nordegrunde bygd ut med 100% tyske underleverandører. Dette bør være kjent stoff for nordmenn, for det er slik vi har bygget vår petroleumsindustri. Eksempelvis har Statoil offentlig sagt at de ønsker at mer enn 50 % av ordrene til sine britiske vindparker skal komme fra britiske leverandører. Slik bidrar de til å bygge en internasjonalt konkurransedyktig leverandørindustri i Storbritannia og slik blir det også mer politisk spiselig å bruke britiske skattepenger på å subsidiere nye fornybare energikilder.
Hjemmemarkedsfordelen handler om at en får muligheten til å teste nye produkter og tjenester i et hjemmemarked før internasjonalisering. Dette reduserer risikobildet for leverandørbedriftene i og med at de ikke trenger å bære på annen forretningsmessig risiko som følger med leveranser i fremmede markeder. Det gir et incentiv for lokale bedrifter å tørre å investere i nye markeder.
Når norske bedrifter skal etablere seg som leverandører i internasjonale markeder innen offshore vind må de overkomme begge disse konkurranseulempene. Og det er det ting som tyder på at de ikke har lykkes med.
Løsningen bør være å snu på flisa og legge til rette for offentlig subsidierte pilotanlegg for flytende offshore i Norge. Innen den flytende teknologien er det fortsatt mange norske bedrifter som er ledende og det er kanskje også den delen av offshore vind som har det største potensialet siden det er få store havområder i verden som nyter godt av grunt vann slik det er i den sørlige delen av Nordsjøen og i Østersjøen der de fleste investeringene har kommet så langt. Ved å lage flytende pilotparker i Norge gir vi incentiver til norske bedrifter til å satse innen offshore fornybar og overføre sin overlegne teknologi og kunnskap til konkurransedyktige produkter og tjenester som både gir skattbare inntekter og nye arbeidsplasser utenfor petroleumssektoren.
Arild Aspelund,
Professor ved NTNU og Direktør Master of Technology Management
PS Når det gjelder avispapirfabrikkene så er det gode grunner til å prøve å redde lønnsomme fabrikker, men å bruke offentlige penger på å redde investorer som har gått inn i disse investeringene med øynene åpne, det er bare tullete. Disse investorene har allerede priset inn denne risikoen. Tvert imot så vil jeg argumentere for at den norske tradisjonen for å legge ned ting som ikke lønner seg er et betydelig internasjonalt konkurransefortrinn. Det gjør det norske næringsliv dynamisk og fremtidsorientert og vi sikrer oss at vi ikke ender opp i situasjoner som krever store omstillinger i massive kriser. Omstillinger som oppstår når krisen allerede er et faktum har vanligvis mye større finansielle og sosiale kostnader enn de mindre vi tar underveis.
PS2 Tusen takk til Markus Steen ved SINTEF for bildet!
Januar 2018 tok NTNU og NHH opp 30 studenter i Master of Technology Management programmet. Bildet over er tatt ved den høytidelige immatrikuleringen i hovedbygget på NTNU i Trondheim. Det er tydelig at kunnskapen og evnene som tilbys i MTM er etterspurt for tiden for pågangen til studiet har ikke vært så stor som den er nå på lenge.
Master of Technology Management 