Nye leteblokker for olje og gass ble lagt ut i Barentshavet nylig med begrunnelsen at olje og gass vil være nødvendige energikilder i lang tid fremover. Mye mulig det, men mens vi Norge er plaget med mindre sysselsetting i olja, så skjer det en stille fornybar-revolusjon i resten av Europa.

Nylig oppsto to situasjoner som beskriver den nye fornybare energihverdagen. Søndag 8. mai produserte Tyskland så mye fornybar energi at de måtte betale forbrukerne for å bruke strøm for å ta unna overproduksjonen i nettet. Tysk industri kunne kjøre for fulle mugger og få betalt for strømforbruket i samme slengen. Samtidig kjørte Portugal utelukkende på fornybar energi i fire dager fra lørdag morgen 7. mai til onsdag ettermiddag 11. mai. Det er heller ikke første gang noe slikt skjer. 9. juli 2015 produserte Danmark 140 % av sitt eget behov på en vindfull dag og eksporterte kraften til Norge, Sverige og Tyskland.

Selv om dette er enkeltstående tilfeller viser det med all tydelighet at en europeisk kraftsektor utelukkende på fornybar energi innen 2050 er fullt mulig.

Norge har lenge være privilegert med en fantastisk fornybar energisektor som systematisk har produsert mer ren vannkraft enn det totale strømforbruket innenlands. Nå ser vi at flere land begynner å nærme seg den samme sitasjonen. Portugal nærmer seg med stormskritt, og Skottland som lenge har satset på fornybar energi, tipper 70 % i disse dager. Selv om det er et godt stykke igjen for de store EU-landene som Tyskland og Storbritannia (hvor omtrent 1/3 er av total energiproduksjon er fornybar) er målsetningene høye og ikke alt for langt frem i tid. Storbritannia skal stenge alle sine kullkraftverk og Tyskland alle sine kjernekraftverk, begge innen de neste 10 årene. Ny kapasitet kommer utelukkende fra mer miljøvennlige energiformer.

Oljebransjen jubler over nye leteområder, men med den oppbyggingen av fornybar kapasitet så er det langt fra sikkert at det vil bli lønnsomt å bygge disse feltene. Med et forespeilet kostnadsnivå på rundt US$ 100 pr fat, tror jeg heller jeg ville investert sparepengene mine i offshore fornybar energi på Doggerbank, enn i olje og gassfelt i Barentshavet.

Tydeligvis er jeg ikke den eneste som tenker slik. Denne uken lanserte Royal Dutch Shell sin nye divisjon ‘New Energy’ for å redusere sin eksponering innen olje og gass og øke innen fornybar energi. Statoil gjorde det samme i fjor høst.

Nå begynner det endelig å lukte fugl av fornybarsatsningen i Europa!

Hilsen Arild Aspelund,
Programdirektør, Master of Technology Management, se www.mtm.ntnu.no

PS InNOWIC er et nytt forskningsprosjekt ved NTNU og SINTEF som skal se på norske bedrifters rolle i den fremvoksende industrien for offshore vind. Om du har lyst til å vite mer om prosjektet, ta kontakt med undertegnede eller Asbjørn Karlsen ved geografisk institutt, NTNU.

Fremveksten av informasjonssystemer har vært enorm de siste tre tiårene. Og det er vi stort sett glade for. De hjelper oss med alt mulig rart i hverdagslivet og holder orden på informasjonsstrømmen på jobben. Men hva om systemet har selvinteresse og tar over? Eller har det allerede skjedd?

Alle vi som med forferdelse har dratt oss gjennom et metodekurs, eller gud forby, Ex Phil, har hørt om sosial konstruksjon av virkelighet. Det handler om at når vi tar avgjørelser så baserer vi ikke disse på utelukkende på objektive sannheter vi kan teste, men også fra sosialt konstruerte sannheter. Slik som at økologiske grønnsaker er bedre enn vanlige grønnsaker. Det er en etablert sannhet. Selv om de færreste av oss egentlig vet forskjellen og om de faktisk er bedre.

Professor Youngjin Yoo fra Fox School of Business, Temple University drar dette et godt stykke videre. Og en virkelighet og utvikling kommer frem som er ganske skremmende!

Youngjin introduserer begrepet digital konstruksjon av virkeligheten og argumenterer for at store deler av beslutningsgrunnlaget for beslutninger som vi tar er basert på informasjon som er generert av et digitalt system. Høres tilforlatelig ut. Men hva om systemet har egeninteresse?

La oss ta et eksempel. Veldig mange av oss bruker i dag strømmetjenester når vi skal høre på musikk. Disse tjenestene lærer seg dine preferanser og foreslår så spillelister til deg basert på en algoritme. Algoritmen har to hensyn – hvilken musikk du liker, og hva den kan tjene mest penger på. Etter å ha brukt tjenesten en stund går brukeren stort sett over til å bruke de spillelistene som tjenesten genererer for den. Og tjenesten kan dermed gradvis kan gå over til å fokusere seg på å optimere sin egen profitt.

Vår egen musikkpreferanse blir en illusjon. Den er egentlig styrt av et digitalt system eid av amerikanske kapitalister med utelukkende kommersielle hensyn.

Dette er vel uskyldig? Personlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvordan musikksmaken min blir generert, så lenge jeg kan kose meg med å lytte, og strengt tatt er dette ikke så veldig annerledes enn hvordan kommersiell radio har fungert i årtider.

Men hva om dette flytter seg over i andre informasjonssystemer som vi bruker? Hva om dette flytter seg over i de mediene vi bruker for å gjøre oss opp en mening om hvordan verden fungerer, om hva som er riktig og galt, om våre verdier og politiske syn?

Synes du det høres utenkelig ut? Sannheten er at disse digitale systemene og algoritmene allerede dominerer vår mediebruk. Folk bruker allerede mer tid på nett enn tradisjonelle massemedier som TV og radio. Tiden på nett bruker vi stort sett på sosiale medier og nettsteder som er styrt på akkurat den samme måten som musikktjenestene nevnt over. De lærer seg dine preferanser og pusher en strøm av saker som balanserer dine preferanser med systemets egeninteresse. Til du blir passiv og systemet tar over.

Og tenk om politiske interesser kan kontrollere algoritmene! Hva om ‘The Donald’ ikke var eiendomsmugul, men internettmedia-gründer? Hva om Berlusconi’s medieimperium hadde tatt kontrollen over Facebook i Italia? Tenk om Hitler hadde hatt tilgang til noe slikt!

Youngjin Yoo tegner et bilde av et slags digitalt Orwellsk system som gradvis tar over våre preferanser, moral, verdier og politiske syn. Og det skjer her og nå, uten at vi selv er klar over det. Det er skremmende!

Professor Arild Aspelund, NTNU
Programdirektør Master of Technology Management

Bærekraftighet blir holdt frem som vår tids største industrielle utfordring og for å løse denne kreves både ny teknologi og modige investeringer. Men er det rimelig å anta at bedriftsledere er villige til å ta disse investeringene dersom de ikke lønner seg? Lønner det seg i det hele tatt for bedrifter å investere i bærekraft?

To nylige studier fra forskningsprosjektet SISVI ved NTNU og SINTEF (se sisvi.no) konkluderer med et klart ja! Studiene, som baserer seg på et representativt utvalg av hele populasjonen av norsk vareproduserende industri, viser at det å adoptere en bærekraftighetsstrategi hvor bedriftene tar et større miljømessig og sosialt ansvar enn det som er pålagt dem fra myndighetene er en lønnsom strategi som både gir økt salgsvekst og høyere avkastning på lang sikt.

Denne sammenhengen har blitt antydet i tidligere studier på mindre utvalg også (se for eksempel Eccles et al., Management Science, 2014), men dette er første gangen en kan legge frem slike funn basert på en hel sektor i et land. Tidligere studier har også blitt kritisert fordi kan påvise en positiv sammenheng, men sier lite om hvordan denne ekstra verdiskapningen kommer ifra. Er det slik at bærekraftighet og ansvarlighet bare er noe som lønnsomme vekstbedrifter kan smykke seg med fordi de har råd? Her gjør også de to nevnte SISVI-studiene et bidrag ved å vise hvor denne ekstra ‘ansvarlighetsverdien’ faktisk kommer ifra. Den kommer fra renere og mer ressurseffektiv produksjon som bidrar til økt produktivitet på investert kapital (den såkalte Porterhypotesen). Og den kommer fra salgsvekst fra innovasjoner og produkter som appellerer til kunders miljøbevissthet. Studiene viser også viktigheten av visjonært og aktivt lederskap for å kunne høste potensiell lønnsomhet fra bærekraftstrategier.

Åpenbart må ledere vurdere risiko og avkastning på alle investeringer. Like åpenbart er det at noen miljø- og sosiale investeringer ikke vil kaste av seg. Men vi vil sterkt argumentere mot forestillingen om at ansvarlighet og lønnsomhet er i et motsetningsforhold. Det er de ikke! Tvert imot så kan en heller, som Harvard Professor Michael Porter, argumentere for at det grønne skiftet er vår tids største forretningsmulighet og bør gripes med begge hender.

Basert på de nevnte studiene kan vi si at miljø- og sosial ansvarlighet generelt er en lønnsom strategi. Fra forskerhold kan vi også si at vi nå har ganske god innsikt i hvordan denne ekstra ‘ansvarlighetsverdien’ skapes i industriell virksomhet. Motvillighet og nøling fra ledere til å implementere ansvarlighetsstrategier er faktisk i direkte motsetning til aksjonærers interesser for økt sikker og langsiktig avkastning.

Professor Arild Aspelund, NTNU og Dr. Nicolai S. Løvdal, FutureFrogs

PS Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv lørdag 7. mai 2016. Link til artikkelen http://www.dn.no/meninger/debatt/2016/05/06/2146/Forskning-viser-at/brekraft-gir-kt-profitt

Forskning:
Aspelund, A. & J.S. Srai, “Sustainability and competitiveness among international manufacturers”, EurOMA, Trondheim, Juni 2016
Aspelund, A. & K.B. Fredriksen, “Green Planet Strategy – The managerial role for Creating Shared Value in manufacturing companies”, EurOMA, Trondheim, Juni 2016