Skal du bare på én konferanse i året og interesserer deg for produksjon så kan jeg varmt anbefale Cambridge International Manufacturing Symposium. CIM Symposium arrangeres hvert år i september og er en møteplass for praktikere fra de stor internasjonale produksjonsbedriftene og ledende tenkere på feltet. Årets konferanse var 20-årsjubileum og var ikke mindre ambisiøs enn å stille spørsmålet «what is the future of manufacturing?»

Ikke overraskende kom svarene i mange retninger. De fleste kom i retning av digitalisering av verdikjeden og den digitale fabrikken.

Digitalisering er en megatrend som treffer produksjonssektoren på en rekke forskjellige måter. En er gjennom automasjon og rekonfigurasjon av fabrikker gjennom med ny teknologi. Professor Duncan McFarlane ved Universitetet i Cambridge trekker frem det faktum at med bruk av roboter og intelligent automasjon ser ikke den moderne fabrikken ut som den gjorde før. Praktiske eksempler ble levert av IKEA og ABB. IKEA søker å opprettholde produksjon i høykostland som Sverige ved å helautomatisere produksjonslinjene. Ifølge Per Berggren i IKEA Industry er nå noen av IKEAs produksjonslinjer så helautomatiserte at produktene i praksis aldri blir rørt av menneskelige hender – eller sett av menneskelige øyne – fra input blir levert til fabrikken til ferdige produkter distribueres til utsalgsstedene. ABB leverte et annet eksempel fra sin nye slaktelinje for sau. Et verdslig eksempel kan du kanskje si, men for nerds som liker produksjonsteknikker er dette snadder. Slakting er en av produksjonsområdene hvor mennesker definitivt fortsatt fortrekkes foran roboter. Grunnen er at sauen kommer med såpass stor variasjon i størrelse og fysikk at det har frem til nå vært usedvanlig vanskelig å lage effektive automatiske slakteløsninger med lite svinn og god kvalitet. ABB nye produksjonslinje løser dette utmerket og det er vel ingen overraskelse at mannen bak – Dennis Malone – er fra et land med langt flere sau enn mennesker, nemlig New Zealand.

Den andre siden av digitalisering er informasjonsflyten den muliggjør mellom leddene i verdikjeden. Denne informasjonsflyten gjør at en kan optimalisere aktiviteter på en helt annen måte enn tidligere. De praktiske eksemplene for dette leverte Caterpillar og Haydn Powell som i Caterpillar styrer strategien i et produksjonsnettverk bestående av nesten 200 fabrikker verden over som leverer til et bredt spekter av markedssegmenter. I et slikt komplekst system er kostnadsbesparelsene enorme ved å kunne koordinere salgsdata og produksjonsplanlegging kontinuerlig. Mesterne innen dette feltet er dog Amazon som praktisk talt plukker produktene for forsending før du har klikket på den endelige ordren på laptop’en din i sofaen. Det skal bli veldig interessant å se hvordan denne formen for digital koordinasjon også kan brukes til å bygge konkurransekraft hos norske produksjonsbedrifter som ofte opererer i mye mindre skala enn disse aktørene.

Avslutningsvis oppsummerte Professor Key Boyer, ved Ohio State University, forskningen på digitalisering over de siste 30 år. Konklusjonene tyder på at investeringer i digitalisering i produksjon i stor grad har kastet av seg for de bedriftene som har gjort dette som en langsiktig strategi, med tilsvarende grimme utsikter for de som har droppet det. Det er i alle fall et funn å ta med seg.

3D-printing, eller såkalt additive manufacturing som teknikkene generelt kalles, ble også behørig diskutert på CIM Symposium. Om enn i uvanlig mer kritiske ordelag enn vanlig i en slik forsamling av engasjerte «produksjonsgeeker». Professor Mathias Holweg fra Oxford University presenterte state-of-the-art innen additive manufacturing, og selv om noen av applikasjonene unektelig er veldig kule – som for eksempel skiftenøkkelen som nylig ble 3D-printet på ISS (the International Space Station, se bildet under) – er det nok forholdsvis langt igjen før additive manufacturing overtar verden. Det store gjennombruddet holdes igjen av umoden teknologi med en rekke utfordringer knyttet til stor andel feilproduksjon, urenheter i produksjonsmiljøet, lange produksjonssykler og ekstremt høye kostnader. Men eksempelet fra ISS viser med stor tydelighet at teknologien absolutt har et potensial dersom praktikaliteter og produksjonsvarians kommer under kontroll. Tenk deg for eksempel at du bulker bilen. I dag er dette en svindyr affære siden du er avhengig av en dyr, global verdikjede for reservedeler. I et effektivt 3D-printing scenario stikker du bare innom verkstedet som identifiserer delene som må erstattes, 3D printer dem på bakrommet mens de plukker av de ødelagte, og monterer nyprintede deler tilbake på bilen. Fiks ferdig på null komma svisj, uten bilindustriens kanondyre globale reservedels-verdikjede! Happy days!

Konklusjon, det er mange scenarier for fremtidens produksjon, men at digitalisering både i form av automasjon og koordinasjon er en del av det, er det liten tvil om. Så får vi se hvor langt frem i tid 3D-printingen ligger da… og hvilken industri som først ser nytten av å ta den i bruk i stor skala.

Hilsen Arild
Professor, og Programdirektør MTM

Bærekraftighetsstrategier er generelt lønnsomme for norske vareproduserende bedrifter. Men hvordan skal det ledes? Må du være miljøfrik? Nei, personlig motivasjon er bra, men det viktigste er evnen til å delegere og inspirere i jakten på bedre løsninger!

Den positive sammenhengen mellom bærekraft og lønnsomhet har vi tidligere fastslått og diskutert i denne bloggen basert på en representativ studie av norsk vareproduserende industri (se https://teknologiledelse.wordpress.com/2016/05/09/baerekraft-er-lonnsomt/). Studien viser hvordan en «ekstra bærekraftighetsverdi» skapes gjennom strategier som både reduserer kostnader gjennom mindre bruk av ressurser, og øker inntektene ved å levere gode miljøargumenter til kunder.

Spørsmålet som da reiser seg er hva er lederens rolle i realisere den mulige lønnsomhetsgevinsten som ligger i bærekraft. Er det slik at det er bare ledere som føler at de har personlig misjon om å gjøre noe godt for verden som adopterer bærekraftighetsstrategier? Og går de til jobben med en klar idé om hvordan de skal gjøre det og serverer løsninger overfor sine ansatte?

Nei, slik er det ikke. I alle fall ikke i henhold til en ny studie som undersøker lederes rolle i implementeringen av bærekraftstrategier i norske industribedrifter.

Det finnes en lang tradisjon for forskning som viser at organisasjoner ofte ender opp som speilbilder av sine ledere. Listen av eksempler på dette er lang. Ta for eksempel Ivar Kamprad som er en meget sparsommelig fyr på privaten og har skapt en av de mest kostnadseffektive organisasjonene i verden – IKEA. Eller miljø- og dyrevernsaktivisten Anita Roddick som søkte å revolusjonere kosmetikkbransjen gjennom sitt selskap Body Shop. I Norge har vi et glimrende eksempel i Steinar J. Olsen, grunderen av Stormberg, som virkelig gjør det bra i et selskap som søker å gjøre bransjen for tekstiler og sportsklær mer bærekraftig. Men betyr disse studiene og eksemplene at en må være miljøvernsfanatiker for å gjøre sin bedrift mer miljøvennlig? Langt ifra!

En nylig studie av ledere i norske industribedrifter konkluderer med at personlig motivasjon for bærekraft absolutt påvirker organisasjoners tendens til å adoptere en bærekraftighetsstrategi, men at evnen til å delegere og motivere ansatte til å finne nye og bedre løsninger er mye viktigere.

Studien går som følger: Vi gjorde en spørreundersøkelse blant ledere i norske industribedrifter og spurte dem om personlig motivasjon og lederskap tilknyttet organisasjonens bærekraftstrategi. Funnene viser at lederens personlige motivasjon (referert til som «identified motivation» i litteraturen) absolutt påvirker sannsynligheten for at organisasjonen adopterer en bærekraftighetsstrategi (se figuren under), men sammenhengen blir mye sterkere når en introduserer lederens evne til å delegere og motivere sine ansatte til å finne nye og bedre løsninger på bedriften og industriens bærekraftighetsutfordringer (i litteraturen referert til som «intellectual stimulation»).

Når bedrifter adopterer bærekraft som strategi for sin virksomhet oppleves det for mange ledere som at de trer inn i et område hvor usikkerheten er høy og få, om noen, har fiks ferdige løsninger om hvordan det skal gjøres. Ettersom bærekraft også er en strategi som de fleste bedriftsledere har begynt å adoptere først de siste årene, er det også få som har erfaring med hva som virker og ikke. Denne studien viser da at de å spørre sine egne ansatte og motivere dem til å finne nye og bedre løsninger er veien å gå.

Jeg avslutter med et sitat av den tidligere presidentkandidaten for US Green Party, Ralph Nader:

«I start with the premise that the function of leadership is to produce more leaders, not more followers” 

Bærekraft er et viktig tema i Master of Technology Management programmet som tilbys av NTNU og NHH. Vi ønsker å utdanne fremtidens toppledere, for bærekraft og lønnsomhet er et spørsmål om ledelse.

Med vennlig hilsen

Arild Aspelund, Programdirektør MTM

Referanse til forskningen: Eide, A.E., E. Sæther and A. Aspelund (2016), “CEO’s Motivation and Leadership Style: Effects on Sustainability Practices in Manufacturing Firms”, presented at the Cambridge International Manufacturing Symposium, September 2016, Cambridge, UK

Artikkelen kan fås ved henvendelse til forfatterne. Epost: arild.aspelund@iot.ntnu.no

Nye leteblokker for olje og gass ble lagt ut i Barentshavet nylig med begrunnelsen at olje og gass vil være nødvendige energikilder i lang tid fremover. Mye mulig det, men mens vi Norge er plaget med mindre sysselsetting i olja, så skjer det en stille fornybar-revolusjon i resten av Europa.

Nylig oppsto to situasjoner som beskriver den nye fornybare energihverdagen. Søndag 8. mai produserte Tyskland så mye fornybar energi at de måtte betale forbrukerne for å bruke strøm for å ta unna overproduksjonen i nettet. Tysk industri kunne kjøre for fulle mugger og få betalt for strømforbruket i samme slengen. Samtidig kjørte Portugal utelukkende på fornybar energi i fire dager fra lørdag morgen 7. mai til onsdag ettermiddag 11. mai. Det er heller ikke første gang noe slikt skjer. 9. juli 2015 produserte Danmark 140 % av sitt eget behov på en vindfull dag og eksporterte kraften til Norge, Sverige og Tyskland.

Selv om dette er enkeltstående tilfeller viser det med all tydelighet at en europeisk kraftsektor utelukkende på fornybar energi innen 2050 er fullt mulig.

Norge har lenge være privilegert med en fantastisk fornybar energisektor som systematisk har produsert mer ren vannkraft enn det totale strømforbruket innenlands. Nå ser vi at flere land begynner å nærme seg den samme sitasjonen. Portugal nærmer seg med stormskritt, og Skottland som lenge har satset på fornybar energi, tipper 70 % i disse dager. Selv om det er et godt stykke igjen for de store EU-landene som Tyskland og Storbritannia (hvor omtrent 1/3 er av total energiproduksjon er fornybar) er målsetningene høye og ikke alt for langt frem i tid. Storbritannia skal stenge alle sine kullkraftverk og Tyskland alle sine kjernekraftverk, begge innen de neste 10 årene. Ny kapasitet kommer utelukkende fra mer miljøvennlige energiformer.

Oljebransjen jubler over nye leteområder, men med den oppbyggingen av fornybar kapasitet så er det langt fra sikkert at det vil bli lønnsomt å bygge disse feltene. Med et forespeilet kostnadsnivå på rundt US$ 100 pr fat, tror jeg heller jeg ville investert sparepengene mine i offshore fornybar energi på Doggerbank, enn i olje og gassfelt i Barentshavet.

Tydeligvis er jeg ikke den eneste som tenker slik. Denne uken lanserte Royal Dutch Shell sin nye divisjon ‘New Energy’ for å redusere sin eksponering innen olje og gass og øke innen fornybar energi. Statoil gjorde det samme i fjor høst.

Nå begynner det endelig å lukte fugl av fornybarsatsningen i Europa!

Hilsen Arild Aspelund,
Programdirektør, Master of Technology Management, se www.mtm.ntnu.no

PS InNOWIC er et nytt forskningsprosjekt ved NTNU og SINTEF som skal se på norske bedrifters rolle i den fremvoksende industrien for offshore vind. Om du har lyst til å vite mer om prosjektet, ta kontakt med undertegnede eller Asbjørn Karlsen ved geografisk institutt, NTNU.

Fremveksten av informasjonssystemer har vært enorm de siste tre tiårene. Og det er vi stort sett glade for. De hjelper oss med alt mulig rart i hverdagslivet og holder orden på informasjonsstrømmen på jobben. Men hva om systemet har selvinteresse og tar over? Eller har det allerede skjedd?

Alle vi som med forferdelse har dratt oss gjennom et metodekurs, eller gud forby, Ex Phil, har hørt om sosial konstruksjon av virkelighet. Det handler om at når vi tar avgjørelser så baserer vi ikke disse på utelukkende på objektive sannheter vi kan teste, men også fra sosialt konstruerte sannheter. Slik som at økologiske grønnsaker er bedre enn vanlige grønnsaker. Det er en etablert sannhet. Selv om de færreste av oss egentlig vet forskjellen og om de faktisk er bedre.

Professor Youngjin Yoo fra Fox School of Business, Temple University drar dette et godt stykke videre. Og en virkelighet og utvikling kommer frem som er ganske skremmende!

Youngjin introduserer begrepet digital konstruksjon av virkeligheten og argumenterer for at store deler av beslutningsgrunnlaget for beslutninger som vi tar er basert på informasjon som er generert av et digitalt system. Høres tilforlatelig ut. Men hva om systemet har egeninteresse?

La oss ta et eksempel. Veldig mange av oss bruker i dag strømmetjenester når vi skal høre på musikk. Disse tjenestene lærer seg dine preferanser og foreslår så spillelister til deg basert på en algoritme. Algoritmen har to hensyn – hvilken musikk du liker, og hva den kan tjene mest penger på. Etter å ha brukt tjenesten en stund går brukeren stort sett over til å bruke de spillelistene som tjenesten genererer for den. Og tjenesten kan dermed gradvis kan gå over til å fokusere seg på å optimere sin egen profitt.

Vår egen musikkpreferanse blir en illusjon. Den er egentlig styrt av et digitalt system eid av amerikanske kapitalister med utelukkende kommersielle hensyn.

Dette er vel uskyldig? Personlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvordan musikksmaken min blir generert, så lenge jeg kan kose meg med å lytte, og strengt tatt er dette ikke så veldig annerledes enn hvordan kommersiell radio har fungert i årtider.

Men hva om dette flytter seg over i andre informasjonssystemer som vi bruker? Hva om dette flytter seg over i de mediene vi bruker for å gjøre oss opp en mening om hvordan verden fungerer, om hva som er riktig og galt, om våre verdier og politiske syn?

Synes du det høres utenkelig ut? Sannheten er at disse digitale systemene og algoritmene allerede dominerer vår mediebruk. Folk bruker allerede mer tid på nett enn tradisjonelle massemedier som TV og radio. Tiden på nett bruker vi stort sett på sosiale medier og nettsteder som er styrt på akkurat den samme måten som musikktjenestene nevnt over. De lærer seg dine preferanser og pusher en strøm av saker som balanserer dine preferanser med systemets egeninteresse. Til du blir passiv og systemet tar over.

Og tenk om politiske interesser kan kontrollere algoritmene! Hva om ‘The Donald’ ikke var eiendomsmugul, men internettmedia-gründer? Hva om Berlusconi’s medieimperium hadde tatt kontrollen over Facebook i Italia? Tenk om Hitler hadde hatt tilgang til noe slikt!

Youngjin Yoo tegner et bilde av et slags digitalt Orwellsk system som gradvis tar over våre preferanser, moral, verdier og politiske syn. Og det skjer her og nå, uten at vi selv er klar over det. Det er skremmende!

Professor Arild Aspelund, NTNU
Programdirektør Master of Technology Management

Bærekraftighet blir holdt frem som vår tids største industrielle utfordring og for å løse denne kreves både ny teknologi og modige investeringer. Men er det rimelig å anta at bedriftsledere er villige til å ta disse investeringene dersom de ikke lønner seg? Lønner det seg i det hele tatt for bedrifter å investere i bærekraft?

To nylige studier fra forskningsprosjektet SISVI ved NTNU og SINTEF (se sisvi.no) konkluderer med et klart ja! Studiene, som baserer seg på et representativt utvalg av hele populasjonen av norsk vareproduserende industri, viser at det å adoptere en bærekraftighetsstrategi hvor bedriftene tar et større miljømessig og sosialt ansvar enn det som er pålagt dem fra myndighetene er en lønnsom strategi som både gir økt salgsvekst og høyere avkastning på lang sikt.

Denne sammenhengen har blitt antydet i tidligere studier på mindre utvalg også (se for eksempel Eccles et al., Management Science, 2014), men dette er første gangen en kan legge frem slike funn basert på en hel sektor i et land. Tidligere studier har også blitt kritisert fordi kan påvise en positiv sammenheng, men sier lite om hvordan denne ekstra verdiskapningen kommer ifra. Er det slik at bærekraftighet og ansvarlighet bare er noe som lønnsomme vekstbedrifter kan smykke seg med fordi de har råd? Her gjør også de to nevnte SISVI-studiene et bidrag ved å vise hvor denne ekstra ‘ansvarlighetsverdien’ faktisk kommer ifra. Den kommer fra renere og mer ressurseffektiv produksjon som bidrar til økt produktivitet på investert kapital (den såkalte Porterhypotesen). Og den kommer fra salgsvekst fra innovasjoner og produkter som appellerer til kunders miljøbevissthet. Studiene viser også viktigheten av visjonært og aktivt lederskap for å kunne høste potensiell lønnsomhet fra bærekraftstrategier.

Åpenbart må ledere vurdere risiko og avkastning på alle investeringer. Like åpenbart er det at noen miljø- og sosiale investeringer ikke vil kaste av seg. Men vi vil sterkt argumentere mot forestillingen om at ansvarlighet og lønnsomhet er i et motsetningsforhold. Det er de ikke! Tvert imot så kan en heller, som Harvard Professor Michael Porter, argumentere for at det grønne skiftet er vår tids største forretningsmulighet og bør gripes med begge hender.

Basert på de nevnte studiene kan vi si at miljø- og sosial ansvarlighet generelt er en lønnsom strategi. Fra forskerhold kan vi også si at vi nå har ganske god innsikt i hvordan denne ekstra ‘ansvarlighetsverdien’ skapes i industriell virksomhet. Motvillighet og nøling fra ledere til å implementere ansvarlighetsstrategier er faktisk i direkte motsetning til aksjonærers interesser for økt sikker og langsiktig avkastning.

Professor Arild Aspelund, NTNU og Dr. Nicolai S. Løvdal, FutureFrogs

PS Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv lørdag 7. mai 2016. Link til artikkelen http://www.dn.no/meninger/debatt/2016/05/06/2146/Forskning-viser-at/brekraft-gir-kt-profitt

Forskning:
Aspelund, A. & J.S. Srai, “Sustainability and competitiveness among international manufacturers”, EurOMA, Trondheim, Juni 2016
Aspelund, A. & K.B. Fredriksen, “Green Planet Strategy – The managerial role for Creating Shared Value in manufacturing companies”, EurOMA, Trondheim, Juni 2016